Drivhuseffekten

Drivhuseffekten

Hensikten med dette forsøket er å illustrere samt forstå hvordan drivhuseffekten fungerer,
samt lære hvilke konsekvenser det kan ha på Jorda.

Utstyret vi trenger er;
Glassplate
Kokeplate
To isbiter
to steiner
Plastfolie
Lampe(r)

Forsøket vi skal utføre er delt i to, hvor vi i første del skal finne ut av hvordan varme og
synlig lys virker gjennom glass, og i andre del fyller vi opp to plastbegre med vann for å
måle temperaturforskjeller.

I første del holder man hånda over en varm kokeplate. Så legger man glassplata i mellom kokeplata
og hånda for å se om varmen slipper gjennom.

I andre del fyller vi altså plastbegrene med vann og sjekker temperaturen. I mitt tilfelle lå
temperaturen på ca. 22 grader C. Vi dekker deretter det ene begeret med plastfolien vår, og vi
har i bakhodet at folien skal representere Jordas ozonlag. Etter dette fortsetter vi videre.

Den siste delen går ut på å sammenligne issmelting mellom Nordpolen og Sydpolen. Vi vet at
isen på Arktis flyter på vannet, mens Antarktis har store landområder med is på. Vi fyller
plastbegrene med lunket vann, og plasserer en isbit og en stein i begge, hvor isbiten i det
ene begret ligger på steinen.


Konklusjonen i den første delen er at sollys kommer uhindret gjennom glass, men at varmen sliter
litt. Sammenlignet med å ha hånda direkte over kokeplata var det en markant forskjell i temperaturen.
Dette forklarer drivhuseffekten på en veldig god måte. Varmen kommer inn gjennom glasset, men

kommer langt fra like lett ut. Solas stråling slipper gjennom glasset ganske lett, men idet varmen
reflekteres fra jord og planter, slipper den ikke like lett ut igjen. Dette er fordi den reflekterte
varmestrålingen har en noe lengre bølgelengde enn strålingen fra Sola.

Konklusjonen i den andre delen viser at etter 3 minutter under ei lampe økte temperaturen med 4 grader.
Temperaturen gikk altså fra 22 til 26 grader i løpet av tre minutter i begeret med folien. Dette er
en stor økning og kan føre til fatale konsekvenser om det tar overhånd på Jorda.

I den siste delen ser vi at begeret med isen på steinen smeltet fortere enn den andre isbiten. Det førte
til et begert som var mer fullt enn det andre. Dette skjer fordi når isen flyter, så ligger kun 1/10 over
vannflata. Isbiten har en noe mindre massetetthet enn vannet den ligger i. Ergo vil isen ta større plass
enn vann. Siden massen allerede ligger i vannet, vil ikke vannivået endre seg når isen smelter. Hvis isen
derimot ligger på vann, vil vannivået stige en god del. Dette skjer som sagt fordi isbiten som er i vannet
allerede "er en del av vannet", minus 1/10 av den. Den andre isbiten som var på land er ikke nær vannet i
utgangspunktet vil derfor øke vannstanden når den smelter.

Den generelle konlusjonen i dette tilfellet er at drivhuseffekten har en stor og viktig innvirkning på Jorda.
Det kommer store konsekvenser av global oppvarming, og det vi har testet ut i forsøket er i grunn naturlige
prosesser som kommer til å gjennomføres av naturen selv. Likevel er den lille brøkdelen vi mennesker står for
så viktig, at vi må ta på oss skylden for noen av forandringene. Ja, forandringene skulle skje - men nei,
de skulle ikke skje så raskt som de har de siste årene.

Den fantastiske stjernehimmelen

Hensikten er å kunne observere stjernebilder og stjernenes bevegelser.
Under utførelsen av forsøket beveget selvfølgelig vår kjære planet seg, noe som førte til at "stjernene flyttet på seg" på himmelen mens jeg fulgte med. Det kan muligens føre til noe unøyaktige beskrivelser, men dette vil trolig ikke føre til store vanskeligheter.

1.  Karlsvogna består, som vi ser på bildet, av de 7 mest lyssterke stjernene i stjernebildet
Store Bjørn. vi ser også at den ene delen av Karlsvogna faktisk består av to stjerner i
stedet for kun èn. Dette er Mizar og Alcor.

2. Ved å bruke denne teknikken for å finne Polarstjerna, finner vi også stjernebildet
"Lillebjørn". Vi vet at Polarstjerna utgjør "halen" på Lille Bjørn, og at bildet har
så å si samme form som Karlsvogna i miniatyrform.

3. Legg merke til hvor Karlsvogna og Polarstjerna er plassert i forhold til deg.
Etter noen timer finner du Karlsvogna og Polarstjernen igjen. Har de flyttet seg
i forhold til deg?


Sett fra min side fra utenfor huset, vil jeg si at muligens ser ut til at plasseringen
deres har forandret seg, og er ligger lengre mot høyre enn tidligere.

4. Det er en markant forskjell på hvordan vi ser og oppfatter stjernebildene. De har naturligvis
samme form, men siden synsvinkelen endres, vil også muligens oppfatningen endres. Vi ser
Karlsvogfna fra Norge, altså på Nordhimmelen, og den er formet som en vogn. Andre deler av
verden ser den i en annen vinkel enn oss, og kanskje til og med speilvendt, alt avhengig av
synspunktet.

5. Kassiopeia er et stjernebilde som består av fem stjerner i en W-formasjon.To av stjernene
er de mest lyssterke i vår galakse; Cassiopeiae og v509 Cassipeiae. Det sies at Kassiopeia
har gjort seg fortjent til kallenavnet McDonalds fordi det oppfattes som en M i Amerika.
Dette er et godt eksempel på hvordan plassering utgjør synsvinkelen.

6. Med sine 2,3 millioner lysår i avstand fra Jorda, er Andreomedagalaksen den eneste galaksen
vi kan se med det blotte øyet som ikke er en del av vår egen galakse.

7. Svanen er et stjernebilde som inneholder så mange som 300 stjerner! Den lyssterke stjernen
Vega sees ganske lett hvis man ser skrått bort fra stjernebildet. Vega utgjør kanten på det
som kalles "Sommertriangelet", og består av Vega, Altair og Deneb. I tillegg til dette
inneholder dette stjernebildet faktisk et svart hull, noe som naturligvis ikke kan sees.
La oss bare håpe at det ikke er en av de "High Velocity" svarte hullene!

8. Når vi hører Orion vil de fleste tenke på Orions belte, som består av tre svært synlige
stjerner i en rett linje ovenfor hverandre. Det som er litt vanskeligere å se er resten
av Orion. Høyre og venstre hjørnet på figuren Orion består av stjernene Betelgeuse og Rigel.
Betelgeuse har en rødlig oransje farge, mens Rigel ser ut til å være hvitere og blåere.
Dette betyr at Betelgeuse er en kaldere stjerne enn Rigel.

9. Under Orions belte, finner vi en strek dannet av to andre lyssterke kilder. Dette
bildet blir kalt for Orions Sverd, og er kjent som en stjernetåke, altså at nye stjerner
dannes her.

10. Sirius er kjent som Hundestjernen (noe som forklarer hvorfor Sirius Svart i Harry Potter
forvandles til en hund), og er himmelens mest lyssterke stjerne. Naturligvis hvis vi ser bort
fra hvor egen sol. Sirius består egentlig av to stjerner; Sirius A og Sirius B. A er den
lyssterke stjernen vi ser, men nede til venstre for denne er det en svært liten, lys prikk som
er den hvite dvergen, Sirius B. Utenom denne kan vi også ofte se Venus, som er en av de første
lyskildene som dukker opp på himmelen over kvelden. Med tanke på at Venus er dekket av skyer
som hovedsakelig består av CO2, reflekterer den sollys. Derfor er den også kjent som
Morgenstjernen og Aftenstjernen, da den lyser sterkest rett før både soloppgang og solnedgang.
Venus er også lyssterk nok til å kaste skygger.


11. En planisfære er et fantastisk verktøy for å observere den stjernehimmelen som alltid er i
endring. Den består av to justerbare skiver som roterer på et felles pivotpunkt, og kan derfor
endres for å viuse synlige stjerner for forskjellige datoer og tider. I gamle Hellas hadde de
et lignende verktøy med samme prinsipp; et Astrolabium. Disse var såpass kompliserte at jeg
velger å ikke forklare hvordan de var konstruert. Dersom du faktisk er nysgjerrig, legger jeg
ved linken til Wikipediasiden for dette antikke verktøyet.

http://en.wikipedia.org/wiki/Astrolabe#Construction